I en liten konvolutt fra Kina

Han har vært en tålmodig liten sjel. Husets 3-åring (snart fire). I over ett år har han ønsket seg Kongen. Og, Harry Knøl. En selvsagt del av hverdagen for en pjokk med filmen “Cars” på hjernen. Men, det har bare vært klin umulig for pappa, mamma, bestemødre og bestefedre å oppdrive de to.

En dag tidlig i mars skjønte pappa at strikken nå var strukket til det ytterste. Vi tok eBay fatt. I Kina kopierer de jo det meste, og lykken stod oss bi. Vi la inn en ordre.

Siden har dagene gått. Sakte. Ingen pakkelapp i posten. Det er ikke så lett å forklare kinesisk postgang til en utålmodig 3-åring. Det toppet seg siste dagen i mars. Det var sent lørdag kveld og en helt tilfeldig rød bil snudde i oppkjørselen.

- Pappa! Pappa! Kongen er her. Kongen er her!

- Nei, Isak. Det er ikke postbilen. Du må nok vente enda litt til.

Det var ikke fritt for at pappa rett og slett fryktet for å ha blitt shanghaiet.

Men, så ble det april. Plutselig lå det en lapp i postkassen. Den lokale Rimi´en hadde fått inn en pakke fra Kina. Vi fikk i oss middagen, satte oss i bilen. Gutten opp trappen til postkontoret. Hentelappen i hånden. En bestefar stod foran oss i køen. Han tok seg jaggu tid gamlingen. Men 3-åringen sa ikke noe. Han stod staut å ventet.

Lykkelige, lette og våryre steg ned trappen. En konvolutt med bobleplast i hånden. På plass i bilsetet spjæret vi konvolutten.

- Kongen! Pappa – Kongen. Å – Harry. YES! sa 3-åringen.

Så kjørte vi hjem. I baksetet nynnet 3-åringen. Det gikk i filmmusikk. Til “Cars”.

Introducing iLibero – wet wipe your MacBook Pro

Kanontips til alle småbarnsforeldre som har kåken full av wetwipes. Ønsker du å få alu-skroget på din (godt brukte?) MacBook Pro til å skinne som ei babyrumpe – bruk Libero Wet Wipes. Herved omdøpt til iLibero. 

Takk så mye til @svale som tvitret sin brukererfaring :) slik at jeg også bare MÅTTE prøve.

Slik gjør du:

• gnikk og gnukk litt med iLibero på alu-skroget
• ikke la tørke
• tørk umiddelbart over med tørkepapir eller tørkeklut
• sim sa la bim – done
• kan gi en litt sticky feeling umiddelbart, men det “slites” fort vekk. Eventuelt kan du vurdere å fjerne stickyness om du fukter tørkepapir/kluten forsiktig

iLibero inneholder for øvrig rapsolje og E-vitaminer. Jeg er overbevist om at det bare MÅ være E-vitaminene som gir den ønskede effekten.

Noen som har andre gode tips til iWetWipeMyMacBookPro?

NB! iLibero brukes på eget ansvar (les: dersom du på en eller annen måte følger dette tipset og klarer ødelegge maskinen din, så kan du bare glemme eventuelle søksmål)

Bilder: Ulriken Utfor 2011

Bergen, Montana: Herregud så det gikk unna under downhill-rittet Ulriken Utfor 2011 i helgen. Har publisert ut i overkant av 50 bilder fra finale-heatet på Flickr.

• Bilder fra Ulriken Utfor 2011

Detaljer: Bybane-traséen og hagesingel

Hagesingel er fint det, men – ikke alltid like praktisk for alle. Slik som eksemplet jeg her skal omtale – hagesingelen som er lagt langs bybane-traséen ved Nygård.

Det har seg slik at det langs bybane-traséen ved Nygård er anlagt et bredt og fint fortau. På dette fortauet er det plantet trær, og disse vender så ut mot et sykkelfelt. Hagesingelen, ja den er lagt i store mengder rundt hvert tre.

Hagesingelen er fin. Den er hvit. Og, vesentlig i denne sammenheng, den har sylskarpe kanter.

Problemet: Hver dag havner hagesingelen inn i sykkelfeltet. Om det kastes eller sparkes inn av folk på vei hjem etter lystige nattetimer på byen vet jeg ikke, det er egentlig ikke så interessant – det som derimot er interessant er at hagesingelen blir et problem for syklistene. Sykler en terrengsykkel med grove dekk er ikke problemet verre enn at man risikerer å punktere. For den som sykler landeveissykkel med tynne, steinharde dekk derimot, er løs grus og småstein i veibanen rett og slett jævlig ubehagelig. I verste fall tryner du. Eventuelt ryker du på en punktering, kjører i sikk-sakk for å unngå slagene – eller – kjører utenom. Utenom vil i dette tilfelle bety at man legger seg ut i veibanen.

Bergen er full av konfliktsoner der bil og sykkel møtes til duell. Denne aktuelle konfliktsonen er helt unødvendig!

Oppfordring: Kjære Bybane, Bergen kommunen, parkansvarlige, anleggsgartnere eller hvem det måtte være som har evne, kapasitet og myndighet til å gjøre noe med det. Hvorfor hagesingel med sylskarpe kanter? Er det fordi det ser pent ut? Kunne dere vært så snill og vurdert legge jord, trov eller lignende rundt trærne i stedet?

Takk for oppmerksomheten.

I en liten skibakke på Totland

Resten av Bergen hadde også tenkt seg på skitur i løypene på Totland. Men vi fant oss en parkeringsplass, gikk ut på bondemarken – og der, fant vi drømmeforhold for skilek.

Vi nådde ikke skiløypene på Totland i dag. Bilkøene ville det anerledes. I stedet stoppet vi et par hundre meter før de fleste andre, og stabbet oss rett ut på bondemarken.

Ut i ukjent terreng uten å vite hvor sporene leder. Vi var i skyggen ved en liten bekk, og kulden rev i nesen. Solen lokket lenger frem, og syvåringen ledet an.

Over en liten bro ute på engen. Opp en liten bakke. Så kjempet vi oss opp en stor bakke. Syvåringen fortsatt først. Dernest pappa trekkende på toåringen som gratispassasjer på rattkjelken.

Over en liten slette. Steg over et lite gjerde, og der – lå plutselig bakken. Skibakken. Og nedenfor, en stor eng. Alt sammen badet i deilig, varm sol og snø med store, glitrende iskrystaller. Og, der var ingen andre. All den deilige snøen og plassen – bare for oss. Herlig!

Så vi slo “leir”. Av med skiene. Brukte kjelken som sitteunderlag. Fant frem kakaoen. Fylte full energitank.

Syvåringen i fiskebein opp bakken. Pappa etter trekkende på rattkjelken. Og vi satte utfor. Syvåringen på ski. Junior og pappa på kjelke. Hylte av glede. Rullet oss av kjelken i bunn av bakken.

“Jeg luller, pappa. Jeg luller”, sa toåringen og rullet rundt og rundt i snøen mens han gapskrattet. Så gikk vi til topps igjen. Og igjen. Og igjen.

Så tømte vi siste resten av kakao. Pakket sekken, satte kursen hjemover og var enige om at dette var faktisk enda mer morro enn å gå i løypene.

Faktura: 1200,- NOK spart ved prissjekk av NextGenTels nettsider

NextGenTel har satt ned prisen på abonnementet jeg har på mitt bredbånd. Men, det betyr ikke at de automatisk har kuttet prisen ut til meg. Neida, det må jeg sørge for å si fra om selv.

Hvordan kan det henge sammen?

Jeg oppgraderte for leeeeeenge siden til ADSL2 fra NextGenTel. Hastighet 20,000 (ned) og 1,000 (opp). Pris per mnd er 549,- fra NextGenTel. På ett eller annet tidspunkt har bredbåndsleverandøren endret navnet på mitt abonnement fra ADSL2 til Next2. Teknologien er fortsatt den samme og hastigheten er fortsatt den samme, men de har satt ned prisen til 448,- NOK per mnd. Kjempebra!

Betyr det at de korrigerer fakturaen til meg. Neida, det må de ha “aktivt samtykke til å gjøre”.

WTF?

Oppdaget ved tilfeldighet at de hadde satt ned prisen på abonnementet da jeg skulle betale faktura for 12 mnd. Fra kundeservice fikk jeg opplyst om at de ikke kunne sette ned prisen min, fordi jeg hadde et gammelt abonnement, og at jeg aktivt måtte bytte til Next2 for å få den nye prisen.

Fantastisk. Så, da er det bare å kjøre jo-jo for NextGenTel i fremtiden. Neste gang de skal gjøre et stort prisdropp kan de bare endre navnene på abonnementene slik at de blir “nye produkter”. Da slipper de sette ned prisen hos sine trofaste kunder.

Lurer på hvor mange andre kunder av NextGenTel der ute som betaler for mye.

Små snøgleder

Det er så lett å tro at ting er mer komplisert enn det de egentlig er. Hele familien på skitur eksempelvis. Det første du glemmer er at for en syvåring og en toåring (2 1/2) så er det ikke mange dobbelttakene som skal tas før de selv mener å ha vært på ekspedisjon.

I dag pakket vi derfor bilen. Lettpakking altså. Ski, sekk og en rattkjelke + to unger. Kursen ble lagt ut av Bergen sentrum. 25 minutter senere satt vi føttene i snøen ved skiløypene på Totland.

Syvåringen dro lystig i vei. Mens toåringen satte seg på plass bak rattet på en Stiga Snowracer hvor han kunne nyte turen – med pappa som trekkraft.

Opp en bakke, bort en slette, ned en bakke, opp en bakke, litt bortover, ned igjen og opp. Vi gikk noen hundre meter bare. Tok av oss skiene, bar snowraceren under armen opp på en høyde. Brukte snowraceren som sittebenk for de små, fyrte opp bål. Deretter inntok vi varm kakao, seigmenn, bokstavkjeks, et par småsjokolader og ei skive.

• Lenketips for turglade småbarnsfamilier på Vestlandet: bloggen Vill Vest

Så snudde vi og gikk hjem. Ned en bakke, opp igjen, litt bortover, ned en bakke, opp en bakke, bort en slette og ned en bakke.

Pakket i bilen. 2-3 timer hadde blitt til en fin-fin tur. Syvåringen strålte over å ha forbedret og mestret sin skiteknikk. Toåringen gliste fra øre til øre over å ha “gasset masse” i unnakjøringene med snowraceren.

Dernest kjørte vi hjem. 25 minutter.

Med Tide i kurs om vertsrollen

Tide bringer folk fra A til Å, og her om dagen la jeg veien fra Bergen til Stavanger med Flaggruten. Det ble ingen god tur. Samtidig ga turen meg en påminnelse, og et lynkjapt grunnkurs i det å være vert. En serviceinnstilt sådann!

Kort fortalt. Hurtigbåten jeg, og to kolleger, reiste med – fikk motortrøbbel. Farten ble redusert til “gangfart”  mens man forsøkte lokalisere og reparere feil. Kort tid senere fikk vi beskjed om at man gikk til nærmeste kai, og at buss ble satt inn for videre transport til Stavanger. Vi skjønte raskt at vi kunne blåse en lang vei i å nå frem til møtestart.

Alle kan være uheldige. Også Tide. Men, hva gjør du som vert (i dette tilfelle Tide) når uhellet er ute?

OK. Dette er ingen big deal, men da jeg skjønte at “dette kom til å ta tid” og at vi nå gikk til kai, så tenkte jeg at jeg i alle fall skulle kjøpe med meg en kopp kaffe i hånden.

Nei. Det gikk ikke. Rullegardinen var bokstavelig talt gått ned i kiosken om bord. Jeg så meg rundt, og der – ja der borte, blant passasjerene satt jaggu meg kiosk-damen. Jeg ruslet bort, og spurte vennlig om hun kanskje hadde litt kaffe stående til tross for at rullegardinen var gått ned.

- Nei. Vi er tom for kaffe, svarte hun vennlig.

- OK, sa jeg og snudde meg for å gå.

- Jeg helte den ut, fortsatte hun.

Jeg gikk tilbake til plassen min. Min kvinnelige kollega begravde ansiktet i hendene i ergelse over “typisk norsk kundeservice-innstilling” da jeg fortalte hvordan kaffe-jakten hadde endt.

TIPS TIL TIDE VED MOTORTRØBBEL

1. Ikke hell kaffen ut i vasken, hell den over på en termokanne (vanlig kanne duger sikkert også)
2. Overrask oss. Vær en hyggelig, smart og god vert.
3. Ta med deg kaffekannen og noen pappkopper i hånden. Gå ut til passasjerne. Del ut kaffen (du uansett hadde tenkt å helle ut, og som jo er tapt i og med at båten tas ut av trafikk) gratis. Tenk så glade vi blir!

 

Etter turen har jeg blitt sittende igjen med noen spørsmål. Jeg frykter svarene.

Pølsene? Vaflene? Hvor endte de? På havets bunn?

Wingsuit Challenge – the game!

Reiselivsbransjen på Vestlandet har i samarbeid med spillutviklere på Voss produsert ekstremsport-spillet Wingsuit Challenge. Spillet er inspirert av YouTube-fenomenet med basehoppere som flyr tett på fjellsidene i det vestlandske fjordlandskapet i sine vingedrakter.

Det er Vostopia som har utviklet spillet i samarbeid med Visit Voss, NCE Tourism – Fjord Norway og Visit Sognefjord. I spillet er Nærøydalen gjenskapt i 3D og basehopperne kaster seg ut fra kjente Nebbet i Gudvangen. Spilleren får poeng for løypevalg, triks, flygelengde og hvor godt man treffer landingssonene.

Lenker

• Spill Wingsuit Challenge på www.fjordnorway.com/wingsuit (du må laste en plugin først!)
• vostopia.com
• visitvoss.no
• sognefjord.no

Andre spilltips som kan være verdt å få med seg

• Nostalgisk til iPhone
• Green Day: Rock Band

Tusenbein – en norsk bonde

(en betraktning fra) ROSENDAL: Han har ikke tusen bein, tusenbein. Ei heller den norske bonden. Men, han har ofte mange flere bein å stå på enn mange av oss andre.

I helgen slo jeg opp telt i Rosendal.

- Du kan sette bilen bak huset der borte. Jeg har akkurat gjort klar en ny parkeringsplass der. Om du ikke finner en plass du liker, så bare si fra hvor du vil at jeg skal slå gresset for lage deg en teltplass, sa den serviceinnstilte bonden som eide marken.

Selv satt han i gravemaskinen da vi ankom. Han la siste hånd på verket for å gjøre sesongklar Putball-banen han har på utmarken. Visstnok den første i Norge da den ble anlagt for noen år siden.

Noen minutter senere satt syvåringen i familien på hesteryggen. Hesten ble leid av datteren på gården.

I fjøset lå en kalv. Den var kommet til verden kvelden i forveien.

- Vi hadde melkekyr for noen år siden. Det hadde nesten alle her i området. I dag har vi bare noen dyr til kjøttproduksjon, sa bonden.

Litt senere på kvelden var arbeidsbuksen lagt til side. Fortsatt i arbeidsantrekk, men nå helkledd i sorte penklær. I kjelleren på hovedhuset hadde han dekket til middagsfest for 20 personer i lokalet som leies ut i lukkede selskap. Middagen var selvsagt laget på gården. En meny blant annet bestående av pølse produsert av søsteren til kona på gården. Fra høytalerne ble det blant annet spill jazz. Bonden spiller i jazzband kan du forstå.

Dagen derpå besøkte vi Baroniet Rosendal. Fra avstand så jeg datteren på gården vinke. Hun hadde spent en av hestene for den gamle hestevognen. Sikkert kjekt å ha som ekstrainntekt ved å transportere en og annen turist.

• Se bildene fra besøket på Baroniet Rosendal

Kvelden i forveien hadde jeg for øvrig kort diskutert Baroniet med bonden. For, han hadde jo jobbet der.

- Åh?

- Ja, sa han. Det er jo anleggsgartner jeg egentlig jobber som!

So there you have it! En norsk bonde. Tusenbein!