I en liten skibakke på Totland

Resten av Bergen hadde også tenkt seg på skitur i løypene på Totland. Men vi fant oss en parkeringsplass, gikk ut på bondemarken – og der, fant vi drømmeforhold for skilek.

Vi nådde ikke skiløypene på Totland i dag. Bilkøene ville det anerledes. I stedet stoppet vi et par hundre meter før de fleste andre, og stabbet oss rett ut på bondemarken.

Ut i ukjent terreng uten å vite hvor sporene leder. Vi var i skyggen ved en liten bekk, og kulden rev i nesen. Solen lokket lenger frem, og syvåringen ledet an.

Over en liten bro ute på engen. Opp en liten bakke. Så kjempet vi oss opp en stor bakke. Syvåringen fortsatt først. Dernest pappa trekkende på toåringen som gratispassasjer på rattkjelken.

Over en liten slette. Steg over et lite gjerde, og der – lå plutselig bakken. Skibakken. Og nedenfor, en stor eng. Alt sammen badet i deilig, varm sol og snø med store, glitrende iskrystaller. Og, der var ingen andre. All den deilige snøen og plassen – bare for oss. Herlig!

Så vi slo «leir». Av med skiene. Brukte kjelken som sitteunderlag. Fant frem kakaoen. Fylte full energitank.

Syvåringen i fiskebein opp bakken. Pappa etter trekkende på rattkjelken. Og vi satte utfor. Syvåringen på ski. Junior og pappa på kjelke. Hylte av glede. Rullet oss av kjelken i bunn av bakken.

«Jeg luller, pappa. Jeg luller», sa toåringen og rullet rundt og rundt i snøen mens han gapskrattet. Så gikk vi til topps igjen. Og igjen. Og igjen.

Så tømte vi siste resten av kakao. Pakket sekken, satte kursen hjemover og var enige om at dette var faktisk enda mer morro enn å gå i løypene.

Med Tide i kurs om vertsrollen

Tide bringer folk fra A til Å, og her om dagen la jeg veien fra Bergen til Stavanger med Flaggruten. Det ble ingen god tur. Samtidig ga turen meg en påminnelse, og et lynkjapt grunnkurs i det å være vert. En serviceinnstilt sådann!

Kort fortalt. Hurtigbåten jeg, og to kolleger, reiste med – fikk motortrøbbel. Farten ble redusert til «gangfart»  mens man forsøkte lokalisere og reparere feil. Kort tid senere fikk vi beskjed om at man gikk til nærmeste kai, og at buss ble satt inn for videre transport til Stavanger. Vi skjønte raskt at vi kunne blåse en lang vei i å nå frem til møtestart.

Alle kan være uheldige. Også Tide. Men, hva gjør du som vert (i dette tilfelle Tide) når uhellet er ute?

OK. Dette er ingen big deal, men da jeg skjønte at «dette kom til å ta tid» og at vi nå gikk til kai, så tenkte jeg at jeg i alle fall skulle kjøpe med meg en kopp kaffe i hånden.

Nei. Det gikk ikke. Rullegardinen var bokstavelig talt gått ned i kiosken om bord. Jeg så meg rundt, og der – ja der borte, blant passasjerene satt jaggu meg kiosk-damen. Jeg ruslet bort, og spurte vennlig om hun kanskje hadde litt kaffe stående til tross for at rullegardinen var gått ned.

– Nei. Vi er tom for kaffe, svarte hun vennlig.

– OK, sa jeg og snudde meg for å gå.

– Jeg helte den ut, fortsatte hun.

Jeg gikk tilbake til plassen min. Min kvinnelige kollega begravde ansiktet i hendene i ergelse over «typisk norsk kundeservice-innstilling» da jeg fortalte hvordan kaffe-jakten hadde endt.

TIPS TIL TIDE VED MOTORTRØBBEL

  1. Ikke hell kaffen ut i vasken, hell den over på en termokanne (vanlig kanne duger sikkert også)
  2. Overrask oss. Vær en hyggelig, smart og god vert.
  3. Ta med deg kaffekannen og noen pappkopper i hånden. Gå ut til passasjerne. Del ut kaffen (du uansett hadde tenkt å helle ut, og som jo er tapt i og med at båten tas ut av trafikk) gratis. Tenk så glade vi blir!

 

Etter turen har jeg blitt sittende igjen med noen spørsmål. Jeg frykter svarene.

Pølsene? Vaflene? Hvor endte de? På havets bunn?

Tusenbein – en norsk bonde

(en betraktning fra) ROSENDAL: Han har ikke tusen bein, tusenbein. Ei heller den norske bonden. Men, han har ofte mange flere bein å stå på enn mange av oss andre.

I helgen slo jeg opp telt i Rosendal.

– Du kan sette bilen bak huset der borte. Jeg har akkurat gjort klar en ny parkeringsplass der. Om du ikke finner en plass du liker, så bare si fra hvor du vil at jeg skal slå gresset for lage deg en teltplass, sa den serviceinnstilte bonden som eide marken.

Selv satt han i gravemaskinen da vi ankom. Han la siste hånd på verket for å gjøre sesongklar Putball-banen han har på utmarken. Visstnok den første i Norge da den ble anlagt for noen år siden.

Noen minutter senere satt syvåringen i familien på hesteryggen. Hesten ble leid av datteren på gården.

I fjøset lå en kalv. Den var kommet til verden kvelden i forveien.

– Vi hadde melkekyr for noen år siden. Det hadde nesten alle her i området. I dag har vi bare noen dyr til kjøttproduksjon, sa bonden.

Litt senere på kvelden var arbeidsbuksen lagt til side. Fortsatt i arbeidsantrekk, men nå helkledd i sorte penklær. I kjelleren på hovedhuset hadde han dekket til middagsfest for 20 personer i lokalet som leies ut i lukkede selskap. Middagen var selvsagt laget på gården. En meny blant annet bestående av pølse produsert av søsteren til kona på gården. Fra høytalerne ble det blant annet spill jazz. Bonden spiller i jazzband kan du forstå.

Dagen derpå besøkte vi Baroniet Rosendal. Fra avstand så jeg datteren på gården vinke. Hun hadde spent en av hestene for den gamle hestevognen. Sikkert kjekt å ha som ekstrainntekt ved å transportere en og annen turist.

Kvelden i forveien hadde jeg for øvrig kort diskutert Baroniet med bonden. For, han hadde jo jobbet der.

– Åh?

– Ja, sa han. Det er jo anleggsgartner jeg egentlig jobber som!

So there you have it! En norsk bonde. Tusenbein!

Hodet over vannet

Ting går ikke alltid som planlagt. Utgangen av oktober måned var spesiell for min del. Etter elleve år på nett for BA som journalist, vaktsjef, nettredaktør, daglig leder og utviklingsansvarlig, med x antall utrullinger av BA.no i drakter og systemer, utrullinger i mobilutgave og sist, men ikke minst – starten på BAs inntreden i sosiale medier (Bergen360.no) – tok jeg sluttpakke med effekt fra 1. november. En vanvittig tung beslutning å ta, men med en påfølgende lykkefølelse av dimensjoner når beslutningen først var tatt.

Gud, så jeg gledet meg til å gjøre noe annet. Sette 11 års erfaring fra web, mobil og sosiale medier ut i praksis på andre felt.

Og planen var klar

  1. Lørdag 31. oktober stod jeg hos Eplehuset i Bergen. Endelig kunne jeg sparke Microsoft-plattformen midt i r…. og gå 100% for Apple. Akkurat denne lørdagen vil jeg kose meg med lenge. Jeg ruslet kanonfornøyd ut av Eplehuset med en nett 13″ MacBook Pro i en pose i den ene neven, og et 27″ tommers iMac-monster hengende tungt i den andre. Da jeg stod i parkeringsanlegget på City Park i Bergen sentrum var det umiddelbart én ting som slo meg: «om Apple nå lager iMac´ene større, så må jeg kjøpe større bil for å få med meg greiene hjem».
  2. Mandag 2. november kom, og jeg kunne digge meg med å kjøre opp to maskiner og gjøre meg kjent med herlighetene
  3. Dagen etterpå skulle den egentlige jobben begynne langs to spor: 1) Starte bygge en plattform for å kunne tilby konsulent-tjenester innen sosiale medier, innholdsproduksjon for web og generelt utvikling av nettsider/konsepter 2) Sondere jobbmarkedet og forberede meg til jobbintervjuer
  4. Senere samme dag. Småttisen på 15 mnd hoster. Skikkelig hoster. Gjett hvem som må være hjemme med sykt barn
  5. Neste dag – hosting + feber. Jepp, småttisen har fått svineinfluensa. Dermed ryker de neste seks dagene. Det er umulig å få gjort et vettugt stykke arbeid foran skjerm med en febersyk, hostende, nesedryppende, luftveissyk liten kar som henger som klister i buksebenet
  6. Neste uke – yes! Du er i himmelen noen minutter fordi småttisen har blitt feberfri. Du rekker akkurat å trekke pusten fornøyd et par ganger før skallebanken melder seg. Dernest melder hosten seg. Feberen. Muskelsmertene. Den dryppende nesen og de tette luftveiene. Oh yes, du har fått svineinfluensa du også!
  7. Den neste uken går med til det samme. En s(v)innsyk skallebank får deg til å gå lange veier utenom dine flunkende nye Macs. Flere av dagene henger småttisen fortsatt i buksebenet ditt. Han skal jo tross ikke tilbake i barnehagen før det har gått maaaange dager (karantenetid)
  8. Denne uken. Ahhhh. Endelig frisk. Småttisen er i barnehagen. Fri. Laaang frokost, kaffe, avislesning – og dernest en herlig dag med bare meningsløs (?) web-surfing for å komme i gjenge igjen.
  9. Resten av uken – ting er på gli. Mulighetsvinduene som du måtte utsette åpningen av under svineinfluensaen er åpnet, og står fortsatt på gløtt. Det kribler igjen. Spennende dager i vente. Begynner samtidig på «gratis»-jobb for kjentfolk som trenger hjelp til å bygge web og tilstedeværelse i sosiale medier
  10. Konstaterer at du er fit for fight

Hodet er igjen over vannet.

Huffda: Bladet Motor – nytt design og innhold

Jeg er såpass bil- og motorinteressert at jeg liker å lese om emnet. To magasiner dumper ned i postkassen min. NAFs medlemsblad Motor og AMS (Auto Motor & Sport). Etter kort å ha vært innom Autofil (gikk lei fjaset etter noen få nummer) koser jeg meg nå med AMS.

Motor derimot har de siste par årene ikke vært et blad jeg leser. Jeg blar gjennom det for å sjekke om der er noe viktig jeg trenger å få med meg. Og, leser en og annen test. Utover det er Motor uinteressant. Det makter ikke å reise ett eneste hår på kroppen min. Mer gammelmodig printpresentasjon skal du lete lenge etter.

Da «nye» Motor plutselig lå i postkassen her for noe tid siden kjente jeg at jeg gledet meg. Spennende. Det kriblet etter å se hva bladet som sendes ut til 500,000 medlemmer (jeg gjentar en halv million medlemmer) hadde fått til. Edit: Motor har ifølge NAF nesten én million lesere, og gis ut åtte ganger i året.

Bladet har gjennomgått en kraftig modernisering og forbedring. Medlemsmassen har endret seg betydelig de seinere åra. Mange yngre er kommet til, og ikke minst har andelen kvinnelige medlemmer økt

Sitatet er fra lederen til Motor-redaktør Svein Ola Hope i det nye og moderniserte bladet. Det sier han for å understreke at «nye» Motor skal snakke til både yngre medlemmer og kvinner i presentasjonsform, og i innhold.

Sorry, Hope. Dette er mageplask! Hvorfor kunne dere ikke skape noe nytt? Nye fonter, nye farger og et par nye programposter er ikke nyskapning. Egne kvinnersider? Hva f… er det for noe. Betyr det at resten av bladet er for menn? Poenget måtte da vel være at dere generelt ble et blad som er mer interessant for kvinner?

I mine øyne er Motor nøyaktig samme blekke som før. Traust, kjedelig og livløs. Man har knapt løftet en finger for å ta i bruk moderne design. I stedet ligger man fortsatt fastklemt i 80/90-tallets «folkelige» designspråk. At jeg derfor finner annonser for:

  • kopper og kar
  • bestikk
  • VitaePro
  • Telt og hagemøbler
  • hyttami.no
  • Europris
  • Kjøttkvern
  • Pølsestapper
  • Skjæremaskin
  • Vacumpakker
  • Complete –> godt for prostata ifølge annonsøren

… overrasker meg derfor ikke. Det er selvsagt flott å ha annonsører. Men, om dere noen gang er i tvil om produktet deres treffer de motorinteresserte, så please – se hvem som annonserer hos dere.

Henvendelsen til den yngre medlemsmassen? Ikke for å være kjip, men – jeg finner den ikke. Den må dere ha glemt. Trolig finner dere den i den samme glemmeboken som:

  • ikke-eksisterende motor.no
  • ikke-eksisterende utvikling av journalistikken
  • ikke-eksisterende utvikling av bildebruk/kvalitet

PS… selv om jeg har en viss interesse for det, så er jeg ikke designer. Dermed kan dere altså gi blanke i denne tilbakemeldingen.

Jeg leser uansett AMS. Ja, også en og annet nett-tjeneste da. Sistnevnte tror jeg de resterende 499,999 medlemmene gjør også.

Edit: NAFs pressemelding av 8. september 2009 Nye tider krever nytt uttrykk: Motor i ny drakt

Velkommen til en byggeplass

Heisan. Denne bloggen ble opprettet akkurat NÅ – kl 2210 18. sept 2009. Og i noen minutter fremover blir det litt snekring, banking, maling og listverk-arbeid for å få ting til å se sånn nogenlunde ok ut.