Detaljer: Bybane-traséen og hagesingel

Hagesingel er fint det, men – ikke alltid like praktisk for alle. Slik som eksemplet jeg her skal omtale – hagesingelen som er lagt langs bybane-traséen ved Nygård.

Det har seg slik at det langs bybane-traséen ved Nygård er anlagt et bredt og fint fortau. På dette fortauet er det plantet trær, og disse vender så ut mot et sykkelfelt. Hagesingelen, ja den er lagt i store mengder rundt hvert tre.

Hagesingelen er fin. Den er hvit. Og, vesentlig i denne sammenheng, den har sylskarpe kanter.

Problemet: Hver dag havner hagesingelen inn i sykkelfeltet. Om det kastes eller sparkes inn av folk på vei hjem etter lystige nattetimer på byen vet jeg ikke, det er egentlig ikke så interessant – det som derimot er interessant er at hagesingelen blir et problem for syklistene. Sykler en terrengsykkel med grove dekk er ikke problemet verre enn at man risikerer å punktere. For den som sykler landeveissykkel med tynne, steinharde dekk derimot, er løs grus og småstein i veibanen rett og slett jævlig ubehagelig. I verste fall tryner du. Eventuelt ryker du på en punktering, kjører i sikk-sakk for å unngå slagene – eller – kjører utenom. Utenom vil i dette tilfelle bety at man legger seg ut i veibanen.

Bergen er full av konfliktsoner der bil og sykkel møtes til duell. Denne aktuelle konfliktsonen er helt unødvendig!

Oppfordring: Kjære Bybane, Bergen kommunen, parkansvarlige, anleggsgartnere eller hvem det måtte være som har evne, kapasitet og myndighet til å gjøre noe med det. Hvorfor hagesingel med sylskarpe kanter? Er det fordi det ser pent ut? Kunne dere vært så snill og vurdert legge jord, trov eller lignende rundt trærne i stedet?

Takk for oppmerksomheten.

Med Tide i kurs om vertsrollen

Tide bringer folk fra A til Å, og her om dagen la jeg veien fra Bergen til Stavanger med Flaggruten. Det ble ingen god tur. Samtidig ga turen meg en påminnelse, og et lynkjapt grunnkurs i det å være vert. En serviceinnstilt sådann!

Kort fortalt. Hurtigbåten jeg, og to kolleger, reiste med – fikk motortrøbbel. Farten ble redusert til «gangfart»  mens man forsøkte lokalisere og reparere feil. Kort tid senere fikk vi beskjed om at man gikk til nærmeste kai, og at buss ble satt inn for videre transport til Stavanger. Vi skjønte raskt at vi kunne blåse en lang vei i å nå frem til møtestart.

Alle kan være uheldige. Også Tide. Men, hva gjør du som vert (i dette tilfelle Tide) når uhellet er ute?

OK. Dette er ingen big deal, men da jeg skjønte at «dette kom til å ta tid» og at vi nå gikk til kai, så tenkte jeg at jeg i alle fall skulle kjøpe med meg en kopp kaffe i hånden.

Nei. Det gikk ikke. Rullegardinen var bokstavelig talt gått ned i kiosken om bord. Jeg så meg rundt, og der – ja der borte, blant passasjerene satt jaggu meg kiosk-damen. Jeg ruslet bort, og spurte vennlig om hun kanskje hadde litt kaffe stående til tross for at rullegardinen var gått ned.

– Nei. Vi er tom for kaffe, svarte hun vennlig.

– OK, sa jeg og snudde meg for å gå.

– Jeg helte den ut, fortsatte hun.

Jeg gikk tilbake til plassen min. Min kvinnelige kollega begravde ansiktet i hendene i ergelse over «typisk norsk kundeservice-innstilling» da jeg fortalte hvordan kaffe-jakten hadde endt.

TIPS TIL TIDE VED MOTORTRØBBEL

  1. Ikke hell kaffen ut i vasken, hell den over på en termokanne (vanlig kanne duger sikkert også)
  2. Overrask oss. Vær en hyggelig, smart og god vert.
  3. Ta med deg kaffekannen og noen pappkopper i hånden. Gå ut til passasjerne. Del ut kaffen (du uansett hadde tenkt å helle ut, og som jo er tapt i og med at båten tas ut av trafikk) gratis. Tenk så glade vi blir!

 

Etter turen har jeg blitt sittende igjen med noen spørsmål. Jeg frykter svarene.

Pølsene? Vaflene? Hvor endte de? På havets bunn?