Med Tide i kurs om vertsrollen

Tide bringer folk fra A til Å, og her om dagen la jeg veien fra Bergen til Stavanger med Flaggruten. Det ble ingen god tur. Samtidig ga turen meg en påminnelse, og et lynkjapt grunnkurs i det å være vert. En serviceinnstilt sådann!

Kort fortalt. Hurtigbåten jeg, og to kolleger, reiste med – fikk motortrøbbel. Farten ble redusert til «gangfart»  mens man forsøkte lokalisere og reparere feil. Kort tid senere fikk vi beskjed om at man gikk til nærmeste kai, og at buss ble satt inn for videre transport til Stavanger. Vi skjønte raskt at vi kunne blåse en lang vei i å nå frem til møtestart.

Alle kan være uheldige. Også Tide. Men, hva gjør du som vert (i dette tilfelle Tide) når uhellet er ute?

OK. Dette er ingen big deal, men da jeg skjønte at «dette kom til å ta tid» og at vi nå gikk til kai, så tenkte jeg at jeg i alle fall skulle kjøpe med meg en kopp kaffe i hånden.

Nei. Det gikk ikke. Rullegardinen var bokstavelig talt gått ned i kiosken om bord. Jeg så meg rundt, og der – ja der borte, blant passasjerene satt jaggu meg kiosk-damen. Jeg ruslet bort, og spurte vennlig om hun kanskje hadde litt kaffe stående til tross for at rullegardinen var gått ned.

– Nei. Vi er tom for kaffe, svarte hun vennlig.

– OK, sa jeg og snudde meg for å gå.

– Jeg helte den ut, fortsatte hun.

Jeg gikk tilbake til plassen min. Min kvinnelige kollega begravde ansiktet i hendene i ergelse over «typisk norsk kundeservice-innstilling» da jeg fortalte hvordan kaffe-jakten hadde endt.

TIPS TIL TIDE VED MOTORTRØBBEL

  1. Ikke hell kaffen ut i vasken, hell den over på en termokanne (vanlig kanne duger sikkert også)
  2. Overrask oss. Vær en hyggelig, smart og god vert.
  3. Ta med deg kaffekannen og noen pappkopper i hånden. Gå ut til passasjerne. Del ut kaffen (du uansett hadde tenkt å helle ut, og som jo er tapt i og med at båten tas ut av trafikk) gratis. Tenk så glade vi blir!

 

Etter turen har jeg blitt sittende igjen med noen spørsmål. Jeg frykter svarene.

Pølsene? Vaflene? Hvor endte de? På havets bunn?

Reklamer

Wingsuit Challenge – the game!

Reiselivsbransjen på Vestlandet har i samarbeid med spillutviklere på Voss produsert ekstremsport-spillet Wingsuit Challenge. Spillet er inspirert av YouTube-fenomenet med basehoppere som flyr tett på fjellsidene i det vestlandske fjordlandskapet i sine vingedrakter.

Det er Vostopia som har utviklet spillet i samarbeid med Visit Voss, NCE Tourism – Fjord Norway og Visit Sognefjord. I spillet er Nærøydalen gjenskapt i 3D og basehopperne kaster seg ut fra kjente Nebbet i Gudvangen. Spilleren får poeng for løypevalg, triks, flygelengde og hvor godt man treffer landingssonene.

Lenker

Andre spilltips som kan være verdt å få med seg

Tusenbein – en norsk bonde

(en betraktning fra) ROSENDAL: Han har ikke tusen bein, tusenbein. Ei heller den norske bonden. Men, han har ofte mange flere bein å stå på enn mange av oss andre.

I helgen slo jeg opp telt i Rosendal.

– Du kan sette bilen bak huset der borte. Jeg har akkurat gjort klar en ny parkeringsplass der. Om du ikke finner en plass du liker, så bare si fra hvor du vil at jeg skal slå gresset for lage deg en teltplass, sa den serviceinnstilte bonden som eide marken.

Selv satt han i gravemaskinen da vi ankom. Han la siste hånd på verket for å gjøre sesongklar Putball-banen han har på utmarken. Visstnok den første i Norge da den ble anlagt for noen år siden.

Noen minutter senere satt syvåringen i familien på hesteryggen. Hesten ble leid av datteren på gården.

I fjøset lå en kalv. Den var kommet til verden kvelden i forveien.

– Vi hadde melkekyr for noen år siden. Det hadde nesten alle her i området. I dag har vi bare noen dyr til kjøttproduksjon, sa bonden.

Litt senere på kvelden var arbeidsbuksen lagt til side. Fortsatt i arbeidsantrekk, men nå helkledd i sorte penklær. I kjelleren på hovedhuset hadde han dekket til middagsfest for 20 personer i lokalet som leies ut i lukkede selskap. Middagen var selvsagt laget på gården. En meny blant annet bestående av pølse produsert av søsteren til kona på gården. Fra høytalerne ble det blant annet spill jazz. Bonden spiller i jazzband kan du forstå.

Dagen derpå besøkte vi Baroniet Rosendal. Fra avstand så jeg datteren på gården vinke. Hun hadde spent en av hestene for den gamle hestevognen. Sikkert kjekt å ha som ekstrainntekt ved å transportere en og annen turist.

Kvelden i forveien hadde jeg for øvrig kort diskutert Baroniet med bonden. For, han hadde jo jobbet der.

– Åh?

– Ja, sa han. Det er jo anleggsgartner jeg egentlig jobber som!

So there you have it! En norsk bonde. Tusenbein!

Hodet over vannet

Ting går ikke alltid som planlagt. Utgangen av oktober måned var spesiell for min del. Etter elleve år på nett for BA som journalist, vaktsjef, nettredaktør, daglig leder og utviklingsansvarlig, med x antall utrullinger av BA.no i drakter og systemer, utrullinger i mobilutgave og sist, men ikke minst – starten på BAs inntreden i sosiale medier (Bergen360.no) – tok jeg sluttpakke med effekt fra 1. november. En vanvittig tung beslutning å ta, men med en påfølgende lykkefølelse av dimensjoner når beslutningen først var tatt.

Gud, så jeg gledet meg til å gjøre noe annet. Sette 11 års erfaring fra web, mobil og sosiale medier ut i praksis på andre felt.

Og planen var klar

  1. Lørdag 31. oktober stod jeg hos Eplehuset i Bergen. Endelig kunne jeg sparke Microsoft-plattformen midt i r…. og gå 100% for Apple. Akkurat denne lørdagen vil jeg kose meg med lenge. Jeg ruslet kanonfornøyd ut av Eplehuset med en nett 13″ MacBook Pro i en pose i den ene neven, og et 27″ tommers iMac-monster hengende tungt i den andre. Da jeg stod i parkeringsanlegget på City Park i Bergen sentrum var det umiddelbart én ting som slo meg: «om Apple nå lager iMac´ene større, så må jeg kjøpe større bil for å få med meg greiene hjem».
  2. Mandag 2. november kom, og jeg kunne digge meg med å kjøre opp to maskiner og gjøre meg kjent med herlighetene
  3. Dagen etterpå skulle den egentlige jobben begynne langs to spor: 1) Starte bygge en plattform for å kunne tilby konsulent-tjenester innen sosiale medier, innholdsproduksjon for web og generelt utvikling av nettsider/konsepter 2) Sondere jobbmarkedet og forberede meg til jobbintervjuer
  4. Senere samme dag. Småttisen på 15 mnd hoster. Skikkelig hoster. Gjett hvem som må være hjemme med sykt barn
  5. Neste dag – hosting + feber. Jepp, småttisen har fått svineinfluensa. Dermed ryker de neste seks dagene. Det er umulig å få gjort et vettugt stykke arbeid foran skjerm med en febersyk, hostende, nesedryppende, luftveissyk liten kar som henger som klister i buksebenet
  6. Neste uke – yes! Du er i himmelen noen minutter fordi småttisen har blitt feberfri. Du rekker akkurat å trekke pusten fornøyd et par ganger før skallebanken melder seg. Dernest melder hosten seg. Feberen. Muskelsmertene. Den dryppende nesen og de tette luftveiene. Oh yes, du har fått svineinfluensa du også!
  7. Den neste uken går med til det samme. En s(v)innsyk skallebank får deg til å gå lange veier utenom dine flunkende nye Macs. Flere av dagene henger småttisen fortsatt i buksebenet ditt. Han skal jo tross ikke tilbake i barnehagen før det har gått maaaange dager (karantenetid)
  8. Denne uken. Ahhhh. Endelig frisk. Småttisen er i barnehagen. Fri. Laaang frokost, kaffe, avislesning – og dernest en herlig dag med bare meningsløs (?) web-surfing for å komme i gjenge igjen.
  9. Resten av uken – ting er på gli. Mulighetsvinduene som du måtte utsette åpningen av under svineinfluensaen er åpnet, og står fortsatt på gløtt. Det kribler igjen. Spennende dager i vente. Begynner samtidig på «gratis»-jobb for kjentfolk som trenger hjelp til å bygge web og tilstedeværelse i sosiale medier
  10. Konstaterer at du er fit for fight

Hodet er igjen over vannet.

CC-lisensierte aviser

Hvem av de tradisjonelle medieaktørene i avis- og nettavisbransjen tør bli første aktør til å ta posisjon ved å distribuere og gjøre tilgjengelig alt eller store deler av sitt innhold med CC-lisens?

Ja, jeg vet at rent umiddelbart høres dette kanskje helt hull i hodet ut. Og, får sikkert mang en journalist til å reiste bust med tanke på opphavsrett. Men den tradisjonelle mediebransjen opplever et ekstremt hardt press på egne forretningsmodeller for tiden, og – det virker ikke til at de mørke skyene blir å lette med det første heller.

Hvordan skal man da sørge for å bli sett? Bli lest?

Én ting er at det er vanskelig å få solgt avisen som produkt i dag, men en annen enda mer kritisk faktor er i det hele tatt å bli lest. Ta gårdagen eksempelvis, hvor mange nyhetssaker husker du fra gårdagens nyhetsbilde? Hvem leverte saken til deg, og hvem eide opprinnelig saken?

Det er umåtelig viktig å bli sitert for et medie. Det gir distribusjon. Det er godt for merkevaren. Det er godt for bunnlinjen. Hva om en så med CC-lisens tillater at hvem som helst kan forsyne seg av hva som helst, så lenge opprinnelsessted/kilden krediteres? Hvor langt kan distribusjonen strekke seg før det blir for dødelig for mediebedriftens inntekter?

I NRK har man blant annet økt DVD-salget av Lars Monsens 365-serie ved å gi bort det samme innholdet gratis i høyoppløselig nedlastbar form (BitTorrent). Javisst, NRK er i en spesiell posisjon allerede med sin lisensfinansiering, men hvorfor er det ingen andre som prøver.

Hva tenker du – er aviser/nettaviser på CC-lisens overhode mulig å se for seg?

Teknologien og sosiale medier revolusjonerer lese- og skriveferdighetene?

Professor Andrea A. Lunsford ved Stanford University har i en studie av studentenes skriveferdigheter gjort  interessante funn som nok er oppsiktsvekkende for noen og enhver.

Påstander som:

  • Ungdom i dag kan ikke skrive
  • Ei heller lese
  • De evner ikke å uttrykke seg skriftlig
  • SMS-knottingen ødelegger språket

…høres da vitterlig ut som kjente argumenter rundt et middagsbord for voksne, gjør det ikke?

Andrea Lunsford snur fullstendig opp ned på den oppfatningen. Hun mener vi kan befinne oss midt i en revolusjon vedrørende unge menneskers lese- og skriveferdigheter.

«I think we’re in the midst of a litteracy revolution the likes of which we haven’t seen since Greek civilization»

Hennes studie og funn omtales blant annet i artikkelen The New Literacy av Clive Thompson som ble publisert i september-utgaven av Wired. Lunsford har i perioden 2001-2006 sanket 14,672 skriftlige bidrag fra Stanford-studenter. Bidragene er sanket både fra skoleoppgaver, skolestiler, epost, blogger og chat-sesjoner.

Noen av Lunsfords konklusjoner:

  • teknologi dreper ikke ungdommens skriveferdigheter, og fungerer heller som bensin på bålet og driver utviklingen i dristige og nye retninger
  • unge mennesker i dag skriver betydelig mer enn tidligere generasjoner, og 38 % prosent av all skrivingen skjer utenfor klasserommet (bl.a. i sosiale medier)
  • unge mennesker er oppsiktsvekkende kyndig i å spisse sine budskap for å treffe de rette mottakerne, og på forskjellige arenaer
  • man skriver i dag oftere til et publikum (eller offentligheten) hvilket gjør at unge mennesker har en bedre følelse av hva en «god penn» er for noe
  • studentene fant det mindre motiverende å skrive skoleoppgaver som de visste det kun var læreren som skulle lese

Yngre mennesker, kan det virke som, har i større grad enn oss gamlinger knekt koden: «hvorfor skriver du – og hvem skriver du til?»

«The New Literacy» anbefales på det varmeste. Få også med deg kommentarene fra leserne.

El-feil på Canon 40D og servicetull

Medio 2008 kjøpte jeg meg et Canon 40D som frem til for én måneden siden har funket bra for min del. For cirka én måned siden dukket det imidlertid opp det som jeg oppfatter er en el-feil (kamera gir feilmelding «error 99»).

Feilen oppstår når jeg bytter objektiv. Det spiller ingen rolle om strøm er skrudd av når jeg bytter objektiv. Idet objektiv er byttet og jeg skyter nytt bilde vises «error 99» i kameraets skjerm. For å kunne fortsette ta bilder må kameraets strømbryter skrues av og på. Om jeg så ikke bytter objektiv så funker ting slik de skal.

  • Har du opplevd lignende feil på Canon 40D?
  • Google returnerer 26,700 treff på søkestrengen: canon 40d error 99

Jeg tok mitt kamera tilbake til butikken der jeg kjøpte det. Japan Photo på Øvre Ole Bulls plass 7 i Bergen. Der har jeg fått helt super service. Mens mitt Canon 40D ble tatt inn og sendt til deres servicepartner (i Oslo selvfølgelig) fikk jeg utlevert et Canon 40D som midlertidig erstatningskamera. Skryt til Japan Photo!

Cirka tre uker skulle det ta å få kamera fikset. Og, man holdt ord. Tidligere i uken fikk jeg beskjed (SMS-melding) fra serviceleverandøren om at kamera nå var fikset, og at det var sendt til Bergen. To dager senere ringte Japan Photo og sa at mitt kamera lå klar til avhenting. Supert!

I øsende regnvær la jeg turen til byen i dag. Fikk kamera overlevert med følgelapp som sa at alt egentlig var i orden (her tenkte jeg allerede «f… også, de har ikke sjekket skikkelig») og at det eneste de hadde trengt å gjøre var rengjøre kontaktene. Dernest gjorde jeg følgende:

  • tok et skritt til siden og testet de to objektivene jeg hadde med i et forsøk på å gjenskape feilen.
  • Intet skjedde. Alt funket!
  • Hurra?
  • Nei. Jeg benyttet anledningen å sjekket ut et Sigma 50-500 mm som jeg sikler litt på
  • «Gå bare bort i døren der å test du»
  • Klikk – Error 99
  • «F…..»
  • Av med strøm, byttet objektiv. Klikk! Error 99!
  • «F……………………………..»
  • Karen i butikken himlet med øynene og var like oppgitt som meg, og sa nøyaktig det samme som jeg tenkte
  • «Dette kameraet har de rett og slett ikke sjekket godt nok»

Hvilket leder meg til følgende film-sitat fra (den ikke akkurat Oscar-vinnende) Steven Seagal: «Assumption is the mother of all fuck ups!»

So, there you go. Tre nye uker. Cirka. Og i mellomtiden krysser jeg fingrene for at man denne gangen gjør den jobben som skulle vært gjort første gangen.

Til Japan Photo, tusen takk for at dere er så profesjonelle at jeg igjen kunne forlate butikken deres med et midlertidig erstatningskamera.