I en liten skibakke på Totland

Resten av Bergen hadde også tenkt seg på skitur i løypene på Totland. Men vi fant oss en parkeringsplass, gikk ut på bondemarken – og der, fant vi drømmeforhold for skilek.

Vi nådde ikke skiløypene på Totland i dag. Bilkøene ville det anerledes. I stedet stoppet vi et par hundre meter før de fleste andre, og stabbet oss rett ut på bondemarken.

Ut i ukjent terreng uten å vite hvor sporene leder. Vi var i skyggen ved en liten bekk, og kulden rev i nesen. Solen lokket lenger frem, og syvåringen ledet an.

Over en liten bro ute på engen. Opp en liten bakke. Så kjempet vi oss opp en stor bakke. Syvåringen fortsatt først. Dernest pappa trekkende på toåringen som gratispassasjer på rattkjelken.

Over en liten slette. Steg over et lite gjerde, og der – lå plutselig bakken. Skibakken. Og nedenfor, en stor eng. Alt sammen badet i deilig, varm sol og snø med store, glitrende iskrystaller. Og, der var ingen andre. All den deilige snøen og plassen – bare for oss. Herlig!

Så vi slo «leir». Av med skiene. Brukte kjelken som sitteunderlag. Fant frem kakaoen. Fylte full energitank.

Syvåringen i fiskebein opp bakken. Pappa etter trekkende på rattkjelken. Og vi satte utfor. Syvåringen på ski. Junior og pappa på kjelke. Hylte av glede. Rullet oss av kjelken i bunn av bakken.

«Jeg luller, pappa. Jeg luller», sa toåringen og rullet rundt og rundt i snøen mens han gapskrattet. Så gikk vi til topps igjen. Og igjen. Og igjen.

Så tømte vi siste resten av kakao. Pakket sekken, satte kursen hjemover og var enige om at dette var faktisk enda mer morro enn å gå i løypene.

Advertisements

Små snøgleder

Det er så lett å tro at ting er mer komplisert enn det de egentlig er. Hele familien på skitur eksempelvis. Det første du glemmer er at for en syvåring og en toåring (2 1/2) så er det ikke mange dobbelttakene som skal tas før de selv mener å ha vært på ekspedisjon.

I dag pakket vi derfor bilen. Lettpakking altså. Ski, sekk og en rattkjelke + to unger. Kursen ble lagt ut av Bergen sentrum. 25 minutter senere satt vi føttene i snøen ved skiløypene på Totland.

Syvåringen dro lystig i vei. Mens toåringen satte seg på plass bak rattet på en Stiga Snowracer hvor han kunne nyte turen – med pappa som trekkraft.

Opp en bakke, bort en slette, ned en bakke, opp en bakke, litt bortover, ned igjen og opp. Vi gikk noen hundre meter bare. Tok av oss skiene, bar snowraceren under armen opp på en høyde. Brukte snowraceren som sittebenk for de små, fyrte opp bål. Deretter inntok vi varm kakao, seigmenn, bokstavkjeks, et par småsjokolader og ei skive.

Så snudde vi og gikk hjem. Ned en bakke, opp igjen, litt bortover, ned en bakke, opp en bakke, bort en slette og ned en bakke.

Pakket i bilen. 2-3 timer hadde blitt til en fin-fin tur. Syvåringen strålte over å ha forbedret og mestret sin skiteknikk. Toåringen gliste fra øre til øre over å ha «gasset masse» i unnakjøringene med snowraceren.

Dernest kjørte vi hjem. 25 minutter.